Mitt første møte med et Anna Rydstedt-dikt var som student ved forfatterstudiet Litterär gestaltning ved Göteborgs universitet. Staffan Söderblom delte diktet Hästen fra Genom nålsögat med oss. Jeg ble beveget av det lille diktet om et urolig barn som trøster en hest. Og fikk lyst til å lese mer av Rydstedt.

Senere kom jeg over Jag var ett barn på et antikvariat i Göteborg. Diktene lignet ikke noe jeg hadde sett før. Anna Rydstedt henvendte seg så mildt og bestemt på samme tid. Diktene vekket både gjenkjennelse og undring. Det var som om en nær venn snakket med en veldig fjern stemme. Eller som om en fjern bekjent plutselig ble nær. Hele tiden denne vekslingen mellom nærhet og avstand. Stemmen var barnslig i det ene øyeblikket. Erfaren i det neste. Fornuftig. Fortvilet. Så modig!

Rydstedts skrivemåte lå langt fra min egen. Jeg hadde ennå ikke debutert med min første diktsamling, og søkte etter mitt uttrykk. Jeg eksperimenterte mye med form, klippet og limte, lagde litterære collager. Den direkte tiltalen i diktene hennes, den biografiske skrivemåten, var ikke noe jeg selv var interessert i. Likevel traff det med stor kraft.

Ingen av bøkene til Anna Rydstedt var oversatt til norsk. Jeg hadde hatt en leseopplevelse utenom det vanlige, og bestemte meg for å en gang gjendikte Jag var ett barn. Det ville bli en mulighet til å studere diktene på nært hold. Å gjendikte er jo en ekstrem form for nærlesning. Imidlertid skulle det ta 15 år før jeg satte i gang.

Høsten 2015 la jeg mitt dyrebare eksemplar av Jag var ett barn i en konvolutt og sendte den til redaktøren min, Mattis Øybø, på Tiden forlag. Det varte og rakk før han leste boken – man skyver så klart på det man ikke tror kommer til å ha noe for seg. En gammel diktsamling utgitt av en ukjent poet, kanskje ikke så hot. To måneder senere ba jeg om et møte for å sette fart i sakene. Da hadde han lest, og var begeistret for boka. Han spurte om jeg kunne tenke meg å lage et utvalg av dikt, fra hele forfatterskapet. Jeg landet på at jeg ville gjendikte denne ene boka. Jag var ett barn bygger nennsomt opp sine motiver og sin tematikk, alle diktene står i en sammenheng, og slik burde de også stå i en gjendiktning.

Da jeg gikk i gang med diktene var jeg gravid, og hadde nettopp fått vite at det skulle bli en datter. Mens livet i magen vokste, vokste også bunken av gjendiktede tekster. Mamma-øynene i Rydstedts bok lukket seg for siste gang. Nye øyne åpnet seg i meg, datter-øyne, morsøyne. Det var godt å arbeide med boka i denne tilstanden. Fordi diktene, mest av alt, beskriver overgangen mellom en livsfase til den neste. Å kjenne på livet som vokser fram, er også å kjenne på sin egen dødelighet.

*

Først gjorde jeg en grovoversettelse av hele boka, uten å slå opp ord. Så satte jeg på et nytt, fininnstilt filter. Haugen av ordbøker vokste på skrivebordet. Det fantes ingen snarveier. Jeg ble kjent med oversetteruttrykket falske venner, at to ord på to ulike språk høres like ut, men ikke har samme betydning: En svensk ”kjol” er et norsk ”skjørt”, en norsk ”kjole” en svensk ”klänning”. Å ”le” på svensk er å ”smile”på norsk. Å ”le” på norsk er å ”skratte” på svensk. Og så videre, og så videre.

Anna Rydstedt bruker en del gamle svenske ord og vendinger, ølandske ord. Språket hennes har mange lag som ikke er umiddelbart synlige, i hvert fall ikke for en norsk leser. Det er ord og setninger fra skolebøker, norrøn mytologi, Bibelen, barnerim. I motsetning til hva jeg som ung forfatterspire la merke til, så jeg nå hvor mye Anna Rydstedt eksperimenterer, både med form og innhold. Det er et klart og følsomt språk med mange lag. Utfordringen var å gjenskape dette på norsk.

Aller viktigst var å finne fram til en norsk Anna Rydstedt, uten å fjerne meg fra Anna Rydstedts dikt. Jeg måtte få det til å svinge og klinge på norsk, uten at det så svorsk ut. Av og til velge ord som ikke lå helt opp til originalen. Snu om på ordrekkefølgen, kutte ut eller sette inn småord som var viktig for rytmen, men ikke betydningen. Jeg balanserte mellom å være tro mot betydningen, mot bildene, mot rytmen, mot det gode norske språket – for å lage god norsk poesi.

Det vanskeligste diktet var faktisk det første, På Önnemo. Og det var jo synd, ettersom anslaget er det som får leseren til å lese mer. Starten MÅ sitte! Den første utfordringen var referansen til Önnemo. Det er et fiktivt sted som en norsk leser ikke kjenner til, hentet fra I Önnemo – en lesebok for andre klasse i den svenske småskolen (skrevet av Anna Maria Roos, gitt ut i 1912, og brukt i skoleverket store deler av 1900-tallet i Sverige).

Så var det selve gjendiktningen. Slik lyder den første strofen i Anna Rydstedts dikt:

En ordrett oversettelse ville vært:

Dette er ikke god norsk poesi. Å rime ”øy” med ”sjø” høres klossete ut. Jeg kunne oversatt ”ö” med ”ø” – ”ø” er et ord for ”øy” på norsk også, men ultrakonservativt. Ordet finnes faktisk ikke lenger i det norske språkrådets ordbok. Ville jeg forvirre leseren allerede i første linje, gi inntrykk av gammelmodig poesi? Tvertimot. Så var det den siste linjen, ”jag hadde et hus”. Ordstillingen gjør at det i norske ører klinger som en linje fra et dårlig dikt, som bursdagssang-skriveri. Alternativet ”hadde jeg et hus” er heller ikke godt, det er framtung norsk å begynne en setning med ”hadde”. Jeg fant en helt ny vri:

I mitt dikt ble nå huset etablert som første bilde. Formuleringen ”Mitt hus lå” har foranstilt pronomen og er høyspråklig, ikke en muntlig skrivemåte. I normal norsk ville det vært dobbelbestemmelse:

Men ”Mitt hus lå” låter bedre rytmisk enn ”Huset mitt lå”. Det er mindre pratsomt. Stilmessig ble det også åpning for å gjendikte ”ö” med ”ø” i stedet for ”øy”, da det ga mer samklang i skrivemåte. Jeg kunne dermed beholde det fine ø-rimet.

Så var det neste strofe, som i den svenske originalteksten går slik:

Her var det de tre siste linjene som skapte trøbbel. Jeg følte at jeg manglet en referanse. Hvem var denne mannen i en djunke, og hvorfor har ingen seilt ut på vannet på tusen år?

Etter mange utkast ble ”frestat” oversatt med uttrykket ”driste seg ut på”. Og jeg kastet hele djunken over bord. Det viktigste var å skape et godt norsk dikt. Slik ble de tre siste linjene:

Bildet av ingen man i sin djonk, ble gjenskapt av ”satt seil” som er et uttrykk for å være underveis, og inneholder bildet av båten – med seilene heist. Å erstatte ”frestat” med uttrykket ”dristet seg ut på”, gjorde linjen mer pratsom. Jeg gjorde diktet mer vindfullt og vislende enn det svenske: ”satt seil – som ingen har dristet seg utpå – siste tusen”. Det svenske diktet er mer fortettet, med dunklere vokaler: ”av – befaret – av – man – djonk – frestat”. Jeg måtte dessuten finne erstatninger til preposisjonen ”av”, og dermed gikk gjentagelsen, som får verset til å ligne en besvergelse, tapt.

Slik kunne jeg gått gjennom strofe for strofe, vise hvilke valg og avveininger jeg stod ovenfor. Valgene måtte balansere min respekt for Anna Rydstedts originaltekster mot det jeg selv følte var god norsk poesi.

En utfordring var de svenske egennavnene, skulle jeg gjøre dem norske? Skulle hunden ”Tufflan” hete ”Tufflan”? Og hva med et stedsnavn som ”Rangsta plan”? Og de underlige navnene på planter og pølser: ”silvertriar” og ”solvändor”, ”isterband” og ”medvurst”? Alt dette høres for en nordmann veldig svensk ut, så jeg bestemte meg for å gå all the way for å gjenskape diktene på godt norsk. ”Medvurst” ble til ”spekepølse” og ”solvända” ble til ”solrose”. Hunden ”Tufflan” ble til ”Tøffy” (jeg googlet lenge for å finne et troverdig navn som var i vanlig bruk). Og ”Rangsta plan” ble til bare ”Rangsta”. Jeg gjorde den svenske öen med tøddler om til norsk ø med strek i, i navn som ”Önnemo” og ”Högdalen”.

En uke over termin, med en mage som bultet og levde, små føtter som sendte livlige spark gjennom meg, leverte jeg skissen til min første gjendiktning til forlaget. Tre dager senere ble jeg mamma for første gang. Både diktene og gjendikteren fikk tid til å modne en stund. Et halvt år senere arbeidet jeg gjennom diktene på nytt, sprang mellom skrivebordet, stellebordet, kom endelig fram til en versjon av boken som jeg syntes var både min og Anna Rydstedt sin. Til min store glede ville Staffan Söderblom skrive et etterord. Der gjør han en følsom nærlesning av diktet Hästen, diktet som en gang var min inngang til forfatterskapet. I februar 2017 så den norske boken dagens lys. Jeg var et barn ble fra da av en del av den norske poesien, 47 år etter at den kom ut på svensk.

*

I Skandinavia må vi lese hverandres litteratur på språket det er skrevet på, mener mange. Ja, selv kan jeg være tilbøyelig til å mene det samme. Når norske tekster blir oversatt i svenske tidsskrift, oppleves det nesten som arrogant: Er det virkelig SÅ vanskelig å forstå mitt språk? Ideelt sett bør oversettelser være overflødige mellom dansk, svensk og norsk.

Men: jeg vil påstå at en god gjendiktning likevel flytter diktene nærmere leseren. Selv om jeg hadde lest Jag var ett barn minst en gang i året i 15 år, var det mange ord jeg måtte bruke lang tid på å trenge gjennom betydningen av. Selv om min versjon finnes, finnes fortsatt Anna Rydstedts dikt å lese på svensk. Kanskje vil flere oppsøke resten av forfatterskapet etter å ha lest henne på norsk.

Og kanskje er det på tide at Rydstedt blir innlemmet i vårt lands poesi! Også før Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal fantes det forfattere som brukte sitt eget liv som materiale for bøkene sine på en modig måte! I Norge kan man få følelsen av at det var Knausgård som fant på å skrive biografisk.

Så, hvor fantes Anna Rydstedts dikt i norske utgivelser før jeg gjendiktet boken? Jeg har funnet enkeltdikt i fire ulike bøker i perioden mellom 1965 og 1994, men bare én gjendiktning. Den står i antologien Norden i nyere dikt og prosa, utgitt på mitt eget forlag, Tiden, i 1982. Bitten Sjöblom er både redaktør og gjendikter.

Diktet kjenner jeg godt, det er Den siste kommunikationen fra Jag var ett barn. Sjöbloms gjendiktning skiller seg ganske mye fra min. En hver gjendikter skaper diktet om i sitt språk. Hennes ordvalg er mer konservativt. Hun oversetter for eksempel ordet ”snø” med ”sne”. ”Sne” er riksmål, ordformen står ikke i bokmålsordboka. I et dikt med en såpass muntlig stil, synes jeg dette valget er snodig. Andre valg drar i samme retning. Linjen ”Le något mer lagom åt oss, som även talar om vädret” er oversatt med ”Spar deres overbærende smil til oss, som bare snakker om været”. ”Spar deres overbærende smil”, i mine ører ligger dette i munnen på en frue fra Oslo vest. Jeg har oversatt linjene slik: ”Smil litt mer passende til oss / som til og med snakker om været”. Leseren får vurdere hva som er den beste løsningen. Nå som jeg skriver denne teksten kom jeg på en ny løsning, en blanding mellom våre to gjendiktninger: ”Smil mindre overbærende til oss”... Men nå er det for sent å endre på!

*

Anna Rydstedt ligner ingen andre. Hennes norske motsvar finnes ikke, så vidt jeg vet. Ingen blander det inderlige med det hverdagsnære, den voksne og den barnslige tiltalen, som Rydstedt gjør. Men jeg kan kjenne igjen det konkrete og hverdagsnære hos Olav H. Hauge. Jeg kan kjenne igjen inderligheten, det nærmest ekstatiske, i dikt av Kristofer Uppdal, Rolf Jacobsen og Gunvor Hofmo.

I diktet Stjernene og barndommen (fra samlingen med samme navn fra 1986), oppdaget jeg en kjent linje hos Gunvor Hofmo:

”Jeg var et barn i et trangt værelse”, skriver Hofmo. ”Jag var ett barn, / ett ystert barn”, skriver Rydstedt, i diktet med samme navn. Hvilken forskjell i livsfølelse! Det er Hofmos innestengte alvor mot Anna Rydstedts agerende uro. Hos både Anna Rydstedt og Gunvor Hofmo er medlidenhet og innlevelse store tema. I Anna Rydstedts diktning kommer dette fram gjennom å forsøke å holde på det barnslige alvoret. I Hofmos diktning er det barnslige blikket borte: ”Sorgen kommer tidsnok. Og det gjorde den”, som det står i diktet. Jan Erik Vold har kalt henne ”Mørkets sangerske”. Forbindelsen til barndommen er brutt. Når Hofmo ser opp mot himmelen ser hun sørgmodig ut i natten, mot stjernene, evigheten. Rydstedts himmel er en himmel med sol. Det er diktning i dagslys. Hun beskriver et barndomslandskap rikt på varme, blomster, hav og himmel. Det er sola, ikke stjernene som er Anna Rydstedts bilde på det evige. Som Anna Smedberg Bondesson sier i boka Anna i världen: ”Solen kan sägas utgöra centrum i hela Anna Rydstedts författarskap”.¹ ”Att vara Anna i världen är att stå på jorden – under himlavalvet, under solen.”² Bildet er naturligvis dobbelt, sola kan både gi liv og forbrenne. Dagslyset er nådeløst, avslører det som var skjult i nattens skygger.

*

Samme år som Jag var ett barn, kom Tarjei Vesaas’ diktsamling, Liv ved straumen ut i Norge, også en bok gjennomstrømmet av dødstematikk. Både i Liv ved straumen og i Jag var ett barn finnes et fugledikt. Vesaas’ dikt går slik:

Jeget kjenner en sterk samhørighet med fuglen. På slutten av diktet blir fuglen og jeget til et vi som beveger seg over i noe ukjent. Kanskje er det over dødens grense? Fuglen er gåtefull, forblir gåtefull. Fuglen er ikke konkret, den er et symbol. Som Tor Ulven sier i et essay om Vesaas diktning: ”hos Vesaas er det hjemlige en åpning mot det fjerne.”

Anna Rydstedts fugledikt går slik (i min norske gjendiktning):

Som i Vesaasdiktet er det en samhørighet med fuglen, men også innlevelse: Rydstedt henvender seg direkte til fuglen: ”Lille fugl, som har frosset [...].” Hvordan er det å leve der ute i det mørke og kalde?

Fuglen og jeget smelter ikke sammen til et vi, men lever side om side. Fuglen er ikke synlig i diktet, den er der som lyd, akustisk landskap. Fuglen er syngende nærvær, et bud om lysere tider. Rydstedts fugledikt er nærvær i møte med det hjemlige.

Den lille fuglen er lys levende, i motsetning til mange av de andre dyrene i Jeg var et barn. Slik et barn lager en kirkegård for kjæledyrene sine, lager Anna Rydstedt dikt til dyrene som blir drept eller dør i hennes nærhet. Hun lever seg inn i skjebnen til hunden, katten, kalven. Anna Rydstedts dikt vibrerer i spennet mellom en rasjonell tankegang og det medfølende blikket. Den ”voksne” tilkjempede fornuften har hos henne ikke overdøvet barnets innlevelsesevne. Det er menneskelig å ha medfølelse, det er også menneskelig å ta liv. Begge disse perspektivene finnes. Sorg og omsorg. Brutalt og medfølende.

Hun forbereder oss på morens død gjennom å skrive om dyrenes død. Men også i beskrivelsene av moren forbereder hun leseren på døden. Skillet mellom mammaens kropp og landskapet blir mer og mer utydelig. Mammakroppen siver inn i bildene av omgivelsene.

Og:

I Liv ved straumen skrev Vesaas sin mors dødsdikt: Slik lyder det:

Her er framstillingen av den døde kroppen nesten grafisk. Moren er tilstede i diktet bare som en kroppsdel, en arm. Og rommet hun ligger i er allerede blitt et gravkammer. Hvilken kontrast til ”Mamma i verden”! Her er min gjendiktning av siste strofe:

Rollene mellom mor og datter er snudd om. Diktet er en speiling av titteldiktet Jeg var et barn, der Anna er den som blir passet på og stelt av moren sin. Det Anna også må ta ansvar for, er at framstillingen av moren er riktig og verdig, etter døden.

*

Da Jeg var et barn kom ut i Norge fikk den fine omtaler. Her er noen sitater fra anmeldelsene:

Katrine Heiberg i Morgenbladet skriver: ”Rydstedt dissekerer øyeblikket, for å la det åpnes og bli større enn seg selv.” I Klassekampen skriver Sindre Andersen: ”[...] språket er både overstrømmende og tenksomt. Rydstedt påkaller barnets tenkemåte, men får den fram bare i glimt. At hun er blitt en skarp dikter, er jo et tegn på at hun faktisk er voksen.” Anders Neraal skriver i BOK365: ”Jeg var et barn er sjelsettende øm og vakker, usentimental, men likevel bevinget. Anna Rydstedt er en poet som ser det store i det lille. Bedre anbefaling kan en dikter sjelden få.” I BLA skriver Hege Woxen en lengre introduksjon av forfatterskapet: ”Anna Rydstedts måte å skrive på er enkel og rett fram, og samtidig grundig og omstendelig, det er noe kantete og nesten upoetisk i diktene hennes, som likevel blir poetisk, fordi hun har sitt eget diktspråk, sin egen tydelige stemme.”

Woxen nevner også noe som jeg ikke hadde tenkt på:

Jag var ett barn ble gitt ut det året forfatteren ble 42 år [...]. Gjendikteren er på samme alder [...] som Anna Rydstedt da hun skrev den, det er en detalj som kan være tilfeldig, men kanskje ikke, for alderen, erfaringen, der vi er i livet, betyr noe for hva som treffer oss, hva vi leser, og hva vi ser i det vi leser. [...] kanskje ble det rett tid for akkurat denne boken da hun selv tok igjen forfatteren i alder, kanskje er det noe med innsiktene i, og sorgen over tiden som går, som først blir mulig å gripe, og finne det riktige språket for, når tiden også har gått i ens eget liv, og i ens egen kropp.

Ja, tiden gikk i min egen kropp. At jeg skulle gi liv til en ny kropp under arbeidet med denne boka, at jeg bestemte meg for å gjendikte den akkurat da, var kanskje ikke tilfeldig.

Jeg var et barn. Jeg har et barn. Hun heter Sol.

 

Litteratur