An Ulla WinbladOriginal TextIch weiß den Herbst der Berge. Ich hab gespürt deinen Gang durch den Nebel, den Steinpfad hin. Du wirst noch kommen. Lichter locken dich talwärts.
Und es ist wie Schneefall die Liebe geworden, leicht, ein Geräusch durch das Blut. –
Immer, Freundin, in deinen Himmel stechen die Türmchen auf; ehmals die Lieder Bellmans, längst der eigene, zitternde Vers, der nicht weiß, wo er hinführt, - windiger Sang, darin tummeln die Männer dunkel.
Und daß mein Gesang ein steigender Ton würd’, schweifend über dem Wind, dem Mondlicht sanft und den Gärten von oben,
leg ich die Hand in den Schnee. Ein Zeichen nur braucht’s: hier zu leben.
© 1998, Deutsche Verlags-Anstalt, München, in der Verlagsgruppe Random House GmbH DanishTil Ulla Winblad
Translated by Søren Sørensen Jeg kender bjergenes høst. Jeg har fornemmet din gnag gennem tågen langs stien over stenene. Du skal nok komme. Lys lokker dig ned i dalen.
Og som snefald er kærligheden blevet, let, som en susen i blodet. -
Altid, veninde, op i din himmel stikker de små tårne; i sin tid Bellmans sange, for længst dit eget, skælvende, vers som ikke ved hvad det blir til,- en luftig sang, i den tumler mandfolk om i mørket.
Og så min sang skulle blive en stigende tone der svæver oven over vinden, over månens lys blidt og hen over haverne,
lægger hånden ned i sneen. Det kræver bare et tegn: at leve her. LithuanianUllai Winblad
Translated by Laurynas Katkus
Žinau, koks ruduo kalnuos. Pajutau tavo žingsnius akmenuotu taku, per ūkanas. Tu dar ateisi. Žiburiai vilioja tave slėnin.
Ir meilė tapo panaši į sniegą – lengva, tik ošimas kraujy. –
Tavo dangų, bičiule, visad bokšteliai pervėrę; kitados Bellmano dainos, vėliau savosios virpančios eilės, nežinančios, kur eiti – vėjuotos giesmės, kurių tamsoj vyrai šėlioja.
O kad mano dainos melodija kiltų, viršum vėjų klajotų, švelnios mėnesienos ir sodų iš paukščio skrydžio,
dedu ranką ant sniego. Vieno tik ženklo tereikia: šičia gyventi. NorwegianTil Ulla Winblad
Translated by Arild Vange
Jeg kjenner fjellene om høsten. Jeg har fornemmet deg gå gjennom tåken, på steinstien. Du kommer nok. Lysene lokker deg mot dalen.
Og kjærligheten er blitt som et snøfall, lett, en lyd gjennom blodet. –
Alltid, venninne, i din himmel rager de små tårnene opp; før i tiden Bellmanns sanger, for lengst mitt eget, skjelvende vers, som ikke vet hvor det skal, - vindsterk sang, hvor mennene tumler mørke.
Og slik at min sang ville bli en stigende tone, streifet av vinden, av månelyset mildt og hagene ovenfra,
legger jeg hånden i snøen. Det trengs bare ett tegn for at jeg kan bo her. PolishDo Ulli Winblad
Translated by Przemysław Chojnowski
Znam jesień wzgórz. Czułem twoje przyjście przez mgłę, kamienną ścieżką. Jeszcze się pojawisz. Światła przyciągają cię ku dolinie.
I jak śnieżyca stała się miłość, lekka, tętnieniem przez krew. –
Zawsze, przyjaciółko, do twojego nieba sięgają wieżyczki; kiedyś pieśni Bellmana, dawniej własny, drżący wiersz, który nie wie, dokąd prowadzi, – wietrzny śpiew, w nim tłoczą się mrocznie mężczyźni.
Gdyby moja pieśń była wznoszącym się tonem, kołyszącym się ponad wiatrem, światłem księżyca łagodnie i ponad sadami,
kładę dłoń w śnieg. Jeden znak tylko chce: tutaj zamieszkać. Russian
SwedishTill Ulla Winblad
Translated by Lars-Inge Nilsson
Jag känner bergens höst. Jag har märkt din gång genom dimman, på stenstigen bort. Än ska du komma. Lyktor lockar dig i dalen.
Och som snöfall har kärleken blivit, lätt, ett ljud genom blodet. –
Alltid, väninna, i din himmel sticker tornen upp; förr sångerna av Bellman, sedan länge den egna, darrande versen som inte varthän den för, - vindfylld sång, i den tumlar männen dunkelt.
Och att min sång en stigande ton bleve, strövande ovanför vinden, över månljuset mjukt och trädgårdarna från ovan,
lägger jag handen i snön. Ett tecken bara behövs det: att leva här.
|